Stille etter stormen

Det har vært stille her, både på Gran Canaria og i bloggen, etter at Karoline og Una pakka koffertene sine og takket for seg på onsdag. Stine og jeg kjørte hjem fra flyplassen alene, låste oss inn i leiligheten alene og... det føltes merkelig å være bare oss to. Så vi heiv oss rundt og vaska leiligheten fra topp til tå. (Siste maskina med klesvask går as we speak). Etterpå satt vi oss rett ned i sofaen og lurte på hva søren vi skulle ta oss til. Det ble til at vi benka oss ned og så på minnesermonien til Michael Jackson, som faktisk var ganske fin og rørende, og hekla en haug med bestemorsruter. Når det begynte å skumre kom vi på at vi måtte i butikken og kjøpe middag, og like etter klokka 22.00 sto det nachos på bordet (Gjett om vi ikke fant lefser til halvparten av prisen a, jenter!?). Vi var ikke i seng før nærmere ett-halv to. Men i går sto vi opp like tidlig som vanlig, og kjørte bort til stranda på Anfi. Skulle vi bare se etter to solsenger som sto sammen? Ikke fem? Ikke fire? Det var jo ingen sak. Det som var verre var at vi ikke kunne bade sammen, og da vi skulle spise fikk vi plass ved et lite bord.

Jaja, det høres fryktelig trist ut når jeg skriver det på denne måten. Og jeg skal innrømme at det har føltes litt trist nå og da. Men samtidig er det litt deilig og. Buena Vida har en annen ro, klokka går langsommere, og vi slapper mer av. Det behøver ikke alltid å skje noe. Men i dag skal det skje litt likevel. Om noen strakser, når klesvaska er ferdig, skal vi prøve oss på sanddynene i Maspalomas.

Stine hilser!