Da setter vi også snuten hjemover mot det noe kaldere nord. Det har vært noen fantastiske uker her nede på Gran Canaria! Bra vær, deilig mat, en fabelaktig leilighet, fine opplevelser, nydelige venner, varme kvelder, utsøkte strender, søte spanjoler, lukten av solkrem... Vi kan nevne i fleng. Det har rett og slett vært noen meget behagelige uker!
Men det hadde ikke vært den samme ferien uten leiligheten i Buena Vida.. Tusen hjertelig takk for lånet av leilighet og alt annet dere ordner for oss, Bjørg og Sigurd! Vi er utrolig takknemmelige!!
Vi hadde planer om noen bilder som en liten avslutning her, men det har vi rett og slett ikke tid til, for snart må vi ut døra. Og vi har rett og slett prioritert sola i dag, fremfor bloggen ;)
Takk for oss!
Ps. Se opp for postkort som kommer etter vår hjemkomst - det hender det tar litt tid med postgangen her nede ;)
onsdag 15. juli 2009
tirsdag 14. juli 2009
Las Fiestas del Carmen.
Det er fiesta i byen nå om dagen. Las Fiestas del Carmen heter den, og når sant skal sies, så vet jeg ikke stort om den. Men etter å ha tatt en liten tur innom canariposten, vet jeg at festen varer en uke, og er en hyllest til la Virgen del Carmen, som er fiskernes skytshelgen. Det blir mye musikk og dans, teater, forskjellige aktiviteter, og selvfølgelig religiøse seremonier. Søndag 19. juli føres statuen av la Virgen del Carmen ned til havnen, og over i en av fiskebåtene. Fiskerne vil så bringe sin skytsengel med båt til Puerto Mogán.
Den siste delen av festen får vi naturlig nok ikke med oss, siden vi setter snuten hjemover i morgen. Men vi var nede i byen på lørdag og fikk med oss litt av fiestaen. Det var et slags tog hvor de hadde med forskjellige statuer, og sang og danset.
Gøril og jeg fikk med oss hele toget fra plassen vår på restauranten Julia. Så der ble vi sittende og kose oss med øl, mens vi fulgte med på alt som skjedde rundt oss. Det er kanskje sånn det føles å være utenlandsk i Norge på 17. mai..?
Alle var kledd i nasjonaldraktene sine, og var så fiiiine! Bare se:
Vi ruslet hjemover etterhvert, og gikk forbi puben vi så fotball på i fjor. Nå var den åpnet igjen (vi prøvde oss nemlig en dag da de andre jentene enda var her, men da ble den visst pusset opp), og vi måtte en tur innom og ta en liten øl. Her fikk vi noen nye bekjentskaper, om man skal kalle det det.. José og Juán. To hyggelige unge herremenn som ikke snakket stort engelsk, men de prøvde da. Juán imponerte oss stort da han tippet alderen vår. Han så på oss og sa "Du er 25 (pekte på meg), og du er 24 (pekte på Gøril)". Vi måpte stort begge to. Juán var forøvrig den som var stødigst i engelsk av disse to, men José prøvde da i det minste. De fortalte stadig om denne fiestaen, og hvor det skulle være fester denne kvelden. Hvorpå José da forteller oss at det er en fest på "the english beach"... Det tok litt tid før det gikk opp for oss at det var Playa del Inglés han mente! Søt!
José (til venstre), Stine (om noen skulle være i tvil) og Juán (da selvfølgelig til høyre).
Vel vel. Det var en artig kveld! Og hver kveld når vi kommer hjem og setter oss på verandaen hører vi at det skjer masse nede i byen nå. Synd vi skal hjem i morgen allerede!
Den siste delen av festen får vi naturlig nok ikke med oss, siden vi setter snuten hjemover i morgen. Men vi var nede i byen på lørdag og fikk med oss litt av fiestaen. Det var et slags tog hvor de hadde med forskjellige statuer, og sang og danset.
Gøril og jeg fikk med oss hele toget fra plassen vår på restauranten Julia. Så der ble vi sittende og kose oss med øl, mens vi fulgte med på alt som skjedde rundt oss. Det er kanskje sånn det føles å være utenlandsk i Norge på 17. mai..?Alle var kledd i nasjonaldraktene sine, og var så fiiiine! Bare se:
Vi ruslet hjemover etterhvert, og gikk forbi puben vi så fotball på i fjor. Nå var den åpnet igjen (vi prøvde oss nemlig en dag da de andre jentene enda var her, men da ble den visst pusset opp), og vi måtte en tur innom og ta en liten øl. Her fikk vi noen nye bekjentskaper, om man skal kalle det det.. José og Juán. To hyggelige unge herremenn som ikke snakket stort engelsk, men de prøvde da. Juán imponerte oss stort da han tippet alderen vår. Han så på oss og sa "Du er 25 (pekte på meg), og du er 24 (pekte på Gøril)". Vi måpte stort begge to. Juán var forøvrig den som var stødigst i engelsk av disse to, men José prøvde da i det minste. De fortalte stadig om denne fiestaen, og hvor det skulle være fester denne kvelden. Hvorpå José da forteller oss at det er en fest på "the english beach"... Det tok litt tid før det gikk opp for oss at det var Playa del Inglés han mente! Søt!
José (til venstre), Stine (om noen skulle være i tvil) og Juán (da selvfølgelig til høyre).Vel vel. Det var en artig kveld! Og hver kveld når vi kommer hjem og setter oss på verandaen hører vi at det skjer masse nede i byen nå. Synd vi skal hjem i morgen allerede!
fredag 10. juli 2009
Sanddynene - Gørils andre dag
Så var vi to, ja. Men det betyr jo ikke at vi ikke skal finne på noe for det! :) Gøril foreslo en tur til sanddynene i Maspalomas i dag. Så sånn ble det selvfølgelig! :)
En fisk som har sett bedre dager.
Dette 55 meter høye fyrtårnet ble bygget sent på 1800-tallet av den lokale ingeniøren Juan de León y Castillo, og er et av øyas mest markante landemerker. Vi klarte oss med å se det på avstand.
Et sandslott nede i vannkanten.
Stine på vei oppover.
Veien opp... Det er nok ikke digg å dette ned derfra!
Gøril leker fotograf :)
Vakkert, er det ikke??
Det går visst sport i å skrive ting med steiner i sanda. Vi var inne på å forevige turen med et "GC 2009" på stranda, men lot det være med tanken. Steinen var sikkert alt for varme på denne tiden av døgnet uansett.
Digg å avkjøle beina litt nå, ja!
De 400 hektarene med gyllen sand har ikke blåst hit fra Sahara, som mange tror. Sanden har derimot blitt skylt opp av havet. Og store deler sanden er stadig i bevegelse.
Vi gikk langs med vannet bortover og ble gående og bare titte på folk. Det er utrolig mye mennesker der!! I tillegg er stranda delt inn i soner. Den første delen vi kommer til er som en vanlig strand. Man vandrer videre bortover, og plutselig befinner man seg på nudiststranda, gitt! Et lite stykke til bortover, og man havner på den homofile stranda.
Vi gikk litt forbi denne, før vi beveget oss opp på sanddynene.
Om man stiller seg på riktig sted, så man verken ser havet på den ene siden, eller byen på den andre, føles det nok litt som å være i ørkenen. I alle fall for en som aldri har vært i en ørken. Sanda her oppe pleier være utrolig varm, så man må ha sandalene på. Til og begynne med gikk det i grunn veldig greit, og ingen føtter ble varme. Så vi bestemte oss for å gå litt bortover på sanddynene, før vi gikk ned igjen. Men plutselig ble sanda ekstremt varm. Føttene brant! Vi begynte på nedturen, og det var et lite øyeblikk jeg trodde det ville bli en liten forbrenning ut av dette. Men ned må man jo, og jeg tenkte at et par høye støvler hadde kanskje vært bedre å ha på. Tilslutt kom vi ned igjen, og fikk avkjølt føttene i vannet hele veien tilbake. Deilig!
En fisk som har sett bedre dager.
Dette 55 meter høye fyrtårnet ble bygget sent på 1800-tallet av den lokale ingeniøren Juan de León y Castillo, og er et av øyas mest markante landemerker. Vi klarte oss med å se det på avstand.
Et sandslott nede i vannkanten.
Stine på vei oppover.
Veien opp... Det er nok ikke digg å dette ned derfra!
Gøril leker fotograf :)
Vakkert, er det ikke??
Det går visst sport i å skrive ting med steiner i sanda. Vi var inne på å forevige turen med et "GC 2009" på stranda, men lot det være med tanken. Steinen var sikkert alt for varme på denne tiden av døgnet uansett.
Digg å avkjøle beina litt nå, ja!Vi ruslet derfra, og dro hjem for en lunsj. Gøril ligger nå og "tar seg en liten en på øret", og jeg tenker jeg skal finne solsengen og jobbe litt mer med fargen. Kanskje ta en dukkert i bassenget også. Det er vel passe irriterende å høre nå som været har snudd hjemme, kan jeg tenke meg.
I kveld satser vi på å låne et raklettjern, og ha en bedre middag på verandaen! :)
Hei så lenge!
(Faktaopplysningene i innlegget er hentet fra Topp 10 Gran Canaria. En riktig så fin reisehåndbok fra Gyldendal!)
(Faktaopplysningene i innlegget er hentet fra Topp 10 Gran Canaria. En riktig så fin reisehåndbok fra Gyldendal!)
Stille etter stormen
Det har vært stille her, både på Gran Canaria og i bloggen, etter at Karoline og Una pakka koffertene sine og takket for seg på onsdag. Stine og jeg kjørte hjem fra flyplassen alene, låste oss inn i leiligheten alene og... det føltes merkelig å være bare oss to. Så vi heiv oss rundt og vaska leiligheten fra topp til tå. (Siste maskina med klesvask går as we speak). Etterpå satt vi oss rett ned i sofaen og lurte på hva søren vi skulle ta oss til. Det ble til at vi benka oss ned og så på minnesermonien til Michael Jackson, som faktisk var ganske fin og rørende, og hekla en haug med bestemorsruter. Når det begynte å skumre kom vi på at vi måtte i butikken og kjøpe middag, og like etter klokka 22.00 sto det nachos på bordet (Gjett om vi ikke fant lefser til halvparten av prisen a, jenter!?). Vi var ikke i seng før nærmere ett-halv to. Men i går sto vi opp like tidlig som vanlig, og kjørte bort til stranda på Anfi. Skulle vi bare se etter to solsenger som sto sammen? Ikke fem? Ikke fire? Det var jo ingen sak. Det som var verre var at vi ikke kunne bade sammen, og da vi skulle spise fikk vi plass ved et lite bord.
Jaja, det høres fryktelig trist ut når jeg skriver det på denne måten. Og jeg skal innrømme at det har føltes litt trist nå og da. Men samtidig er det litt deilig og. Buena Vida har en annen ro, klokka går langsommere, og vi slapper mer av. Det behøver ikke alltid å skje noe. Men i dag skal det skje litt likevel. Om noen strakser, når klesvaska er ferdig, skal vi prøve oss på sanddynene i Maspalomas.
Stine hilser!
Jaja, det høres fryktelig trist ut når jeg skriver det på denne måten. Og jeg skal innrømme at det har føltes litt trist nå og da. Men samtidig er det litt deilig og. Buena Vida har en annen ro, klokka går langsommere, og vi slapper mer av. Det behøver ikke alltid å skje noe. Men i dag skal det skje litt likevel. Om noen strakser, når klesvaska er ferdig, skal vi prøve oss på sanddynene i Maspalomas.
Stine hilser!
mandag 6. juli 2009
Om dagen kunne man lese langsomt i en bok
Her på Gran Canaria finner vi masse tid til å lese all den skjønnlitteraturen vi ikke har rukket, eller hatt samvittighet til å lese siden forrige sommerferie. Vi leser litt om morgenen, litt mens vi venter på at alle skal bli ferdig til å gå ut i dagen, vi leser på stranda, på verandaen, i sofaen og før vi legger oss igjen om kvelden. Og vi har klart å pløye gjennom ganske mange bøker.
De vi har hatt på leselista er:
- Øya av Victoria Hislop
- Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda
- Den digitale festningen av Dan Brown
- Hodejegerne av Jo Nesbø
- Rødstrupe av Jo Nesbø
- Charlotte Isabel Hansen av Tore Renberg
- En bønn for Owen Meany av John Irwing
- De gales hus av Karin Fossum
- Visning av Lars Saabø Christiansen
- Mias hemmelighet av Maria Eriksson
- Med livet foran seg av Émile Ajar
- Ondskapen av Jan Guillou
- Señor Peregrino av Cecilia Samartin
Og sist men ikke minst, MULEUM. Boken alle jentene har lest i løpet av tiden her nede. Muleum er en liten tekst som er skrevet av Erlend Loe og hvor mye av handlingen foregår på Gran Canaria. Boka er skrevet i dabokform og man får innblikk i livet til ei 18 år gammel jente som har mistet hele familien sin i en flystyrt og flyr rundt hele jorda for å oppsøke farer. Vi vil ikke røpe hva hun gjør på Gran Canaria, men konkluderer med at Muleum er nok Årets sommerbok for 2009. Anbefales!
I dag har vi vært på stranda. Jeg (Gøril) har fått solbrille skille IGJEN, og jeg vet ikke om jeg kan fortsette med så mye strandlesing den siste uka før jeg skal tilbake til Norge igjen. Det er jo ikke akkurat særlig sjarmerende, men jeg klarer, til tross for det, gang på gang, å gjøre gutten i kjøttdisken mo i knærne bare jeg står i køen for å skaffe meg 4 kyllingfiléter til midddag ;) Han tror by the way at jeg er fra Roma?! Jeje, over og ut, nå er dusjen min!
søndag 5. juli 2009
Granny Canaria - pensjonistdagen
Kjære lesere!
Da vi satt på flyet ned, innså vi at vi var på vei til noe som kunne minne om en pensjonistferie. Vi traff nemlig ei jente som skulle til Puerto Rico, hun mente det var et pensjoniststed. "Jeg tror det er mer pensjonister dit vi skal" svarte Gøril, med hekletøyet i hånda. I Palmitos Park møtte vi en fugl med den karakteristiske pensjonistgangen, dette inspirerte oss til en dag i pensjonistenes ånd. Vi har hittil testa ut Gran Canaria for 25-åringer, Gran Canaria som charterferiemål og tenkte at vi skulle sjekke ut hvordan Gran Canaria er for de over 70.
Pensjonistfuglen.
Bildet taler vel for seg selv.
Vi startet dagen i ekte pensjonistånd (i hvert fall sånn som vi vil ha det) med å steke vafler :) Som vi selvfølgelig pakket inn i aluminiumsfolie og tok med oss på tur. En rask titt ut vinduet avslørte en lett overskyet himmel, noe som passet perfekt for våre planer med bilutflukt.
Antrekk for dagen var: shorts/skjørt med høyt liv (om vi ikke hadde høyt liv, så dro vi shortsen/skjørtet så langt opp som overhodet mulig) singlet godt stappet neddi, sokker i sandalene, håret i en knute i nakken, og caps. Man blir faktisk ledd av når man går i et slikt antrekk i en alder av 25 år, tro det eller ei.
Musikk for dagen var Torbjørn Egner på spansk og klassiske favoritter.
Vi mener at når man er pensjonist er søndagstur obligatorisk. Så derfor hadde vi dagen før sett oss ut en passende rute for bil. Med kjølebagen pakket og med hendene på ryggen tok vi vår første spastertur ned til bilen. Vi var klare for ekspedisjon og fabelaktige naturopplevelser. Opp en svingete, smal og bratt Arguineguín-dal kjørte vi med stor flaks (les ingen møtende biler) helt til veien gikk over i grusvei og forsvant.. Da snudde vi og kjørte tilbake til forrige kryss.
Vi tok av og kjørte til Emb. De las Niñas og tok fram nistepakken vår. Her er det en lokal kanarisk campingplass. Vi hadde selvfølgelig med egen duk, brødskiver, smøreost, og vafler til dessert. Etter en velfortjent liten rast kjørte vi ned Mogan-dalen. Vel hjemme tok vi oss en høneblund, sjåføren var nok sliten etter konsentrert svinging. I steden for å gå i kirken så spiste vi på resturant over kirken. Helstekt fersk fisk med kanariske poteter på de fleste, mens Stine holdt seg til den tradisjonelle steika. Og på søndager er det også viktig med dessert.
Grannyene avslutter dagen med litt vin og likør på verandaen hvor vi mimrer tilbake om dagens hendelser. Og alle var enige om at det hadde vært en flott tur! Kos dere med storslagne naturbilder :)
Granny Gøril har funnet kjørestilen.
Svingete veier - men disse svingene var av de enklere. Gøril måtte ligge i 1. gir gjennom svingene! En eminent sjåfør!
Mer svingete veier.
Her fikk vi en påtvunget, men hyggelig stans, da veien brått tok slutt.
Se, for en mektig natur!
Rastepause i skyggen.
Granny Toros hjemmelagede.
På Gran Canaria planter man ymse planter i vannklosseter.
Å ta bilde med selvutløser er ikke alltid like enkelt.
Granny Karoline sliter litt med farta.
Men se så, vi fikk det til!
"Hva er dette for et tre, mon tro?"
"Det må nok være et mandeltre.."
"I alle dager, hva fant vi her?"
En hel skokk med gresshopper!!
Naturen fotograferes av Granny Stine.
Granny Gøril foreviger bilen.
"Neimen, se. Et insekt!"
På Gran Canaria har de litt annerledes greiner. Mon tro om vi kan ta med en sånn en hjem til Norge?
Se for en flott natur!
Granny "sexy" Una.
Granny "kinken" Gøril.
Denne vindmølla måtte vi ta en nærmere titt på etter å ha lest om den i reisehåndboken vår.
En liten, vakker landsby.
Alt i alt synes vi det absolutt kan anbefales å være pensjonist i ny og ne, for vi har kost oss. (Om noen skulle føle seg støtt, føler vi det er på sin plass å poengtere at vi ikke gjør narr av pensjonister, men vi lar oss fascinere av deres livsstil, og ser litt humoristisk på at vår ferie har store likhetstrekk med pensjonistenes liv.)
Da vi satt på flyet ned, innså vi at vi var på vei til noe som kunne minne om en pensjonistferie. Vi traff nemlig ei jente som skulle til Puerto Rico, hun mente det var et pensjoniststed. "Jeg tror det er mer pensjonister dit vi skal" svarte Gøril, med hekletøyet i hånda. I Palmitos Park møtte vi en fugl med den karakteristiske pensjonistgangen, dette inspirerte oss til en dag i pensjonistenes ånd. Vi har hittil testa ut Gran Canaria for 25-åringer, Gran Canaria som charterferiemål og tenkte at vi skulle sjekke ut hvordan Gran Canaria er for de over 70.
Pensjonistfuglen.
Bildet taler vel for seg selv.
Vi startet dagen i ekte pensjonistånd (i hvert fall sånn som vi vil ha det) med å steke vafler :) Som vi selvfølgelig pakket inn i aluminiumsfolie og tok med oss på tur. En rask titt ut vinduet avslørte en lett overskyet himmel, noe som passet perfekt for våre planer med bilutflukt.
Antrekk for dagen var: shorts/skjørt med høyt liv (om vi ikke hadde høyt liv, så dro vi shortsen/skjørtet så langt opp som overhodet mulig) singlet godt stappet neddi, sokker i sandalene, håret i en knute i nakken, og caps. Man blir faktisk ledd av når man går i et slikt antrekk i en alder av 25 år, tro det eller ei.
Musikk for dagen var Torbjørn Egner på spansk og klassiske favoritter.
Vi mener at når man er pensjonist er søndagstur obligatorisk. Så derfor hadde vi dagen før sett oss ut en passende rute for bil. Med kjølebagen pakket og med hendene på ryggen tok vi vår første spastertur ned til bilen. Vi var klare for ekspedisjon og fabelaktige naturopplevelser. Opp en svingete, smal og bratt Arguineguín-dal kjørte vi med stor flaks (les ingen møtende biler) helt til veien gikk over i grusvei og forsvant.. Da snudde vi og kjørte tilbake til forrige kryss.
Vi tok av og kjørte til Emb. De las Niñas og tok fram nistepakken vår. Her er det en lokal kanarisk campingplass. Vi hadde selvfølgelig med egen duk, brødskiver, smøreost, og vafler til dessert. Etter en velfortjent liten rast kjørte vi ned Mogan-dalen. Vel hjemme tok vi oss en høneblund, sjåføren var nok sliten etter konsentrert svinging. I steden for å gå i kirken så spiste vi på resturant over kirken. Helstekt fersk fisk med kanariske poteter på de fleste, mens Stine holdt seg til den tradisjonelle steika. Og på søndager er det også viktig med dessert.
Grannyene avslutter dagen med litt vin og likør på verandaen hvor vi mimrer tilbake om dagens hendelser. Og alle var enige om at det hadde vært en flott tur! Kos dere med storslagne naturbilder :)
Granny Gøril har funnet kjørestilen.
Svingete veier - men disse svingene var av de enklere. Gøril måtte ligge i 1. gir gjennom svingene! En eminent sjåfør!
Mer svingete veier.
Her fikk vi en påtvunget, men hyggelig stans, da veien brått tok slutt.
Se, for en mektig natur!
Rastepause i skyggen.
Granny Toros hjemmelagede.
På Gran Canaria planter man ymse planter i vannklosseter.
Å ta bilde med selvutløser er ikke alltid like enkelt.
Granny Karoline sliter litt med farta.
Men se så, vi fikk det til!
"Hva er dette for et tre, mon tro?"
"Det må nok være et mandeltre.."
"I alle dager, hva fant vi her?"
En hel skokk med gresshopper!!
Naturen fotograferes av Granny Stine.
Granny Gøril foreviger bilen.
"Neimen, se. Et insekt!"
På Gran Canaria har de litt annerledes greiner. Mon tro om vi kan ta med en sånn en hjem til Norge?
Se for en flott natur!
Granny "sexy" Una.
Granny "kinken" Gøril.
Denne vindmølla måtte vi ta en nærmere titt på etter å ha lest om den i reisehåndboken vår.
En liten, vakker landsby.
Alt i alt synes vi det absolutt kan anbefales å være pensjonist i ny og ne, for vi har kost oss. (Om noen skulle føle seg støtt, føler vi det er på sin plass å poengtere at vi ikke gjør narr av pensjonister, men vi lar oss fascinere av deres livsstil, og ser litt humoristisk på at vår ferie har store likhetstrekk med pensjonistenes liv.)
lørdag 4. juli 2009
Victoria Emilies charterkveld
Endelig fikk vi en følelse av virkelig syden! Jeg tror Victoria Emilie blei svært fornøyd med sin charterkveld.
Hun tok oss med på resturanten "Bella Pasta", hvor vi virkelig fikk smake på god service og oppvartning. Flørting på høyt nivå av kelnere! Like ved resturanten var det også en scene hvor det var underholdning fra barn og et boyband med sølvjakker! Da steg charterfebern! :) Etter et godt måltid med vin og irish coffe flyttet vi oss til Havana bar rett ved siden av. Der blei det paraplydrinker! Og de var gode! (undertegnede er skuffa over at alle eksotiske drinker absolutt skal inneholde ananas juice! WHY?) For vi planla allerede neste før vi i det hele tatt hadde tatt en slurk av den som stod på bordet ;)
Victoria Emilie dro selvfølgelig i gang en drikkevise, og alle norske rundt oss kasta seg gledelig inn i sangen! Er man på tur så er man på tur og det blir ikke chartertur før man synger høyt i en bar med paraplyen på snei!
På Bella Pasta, der vi fikk servert kjempe god mat.
Karoline med Gran Canaria :)
Victoria Emilie med Mojito :)
En papegøye i drinken..
Hun tok oss med på resturanten "Bella Pasta", hvor vi virkelig fikk smake på god service og oppvartning. Flørting på høyt nivå av kelnere! Like ved resturanten var det også en scene hvor det var underholdning fra barn og et boyband med sølvjakker! Da steg charterfebern! :) Etter et godt måltid med vin og irish coffe flyttet vi oss til Havana bar rett ved siden av. Der blei det paraplydrinker! Og de var gode! (undertegnede er skuffa over at alle eksotiske drinker absolutt skal inneholde ananas juice! WHY?) For vi planla allerede neste før vi i det hele tatt hadde tatt en slurk av den som stod på bordet ;)
Victoria Emilie dro selvfølgelig i gang en drikkevise, og alle norske rundt oss kasta seg gledelig inn i sangen! Er man på tur så er man på tur og det blir ikke chartertur før man synger høyt i en bar med paraplyen på snei!
På Bella Pasta, der vi fikk servert kjempe god mat.
Karoline med Gran Canaria :)
Victoria Emilie med Mojito :)
En papegøye i drinken..
Strawberry Daquire
Sånn går det når man skal stappe 5 stk inn i en taxi. Det gikk jo fint det, helt til taxisjåføren kom og sa at han ikke kunne ha 4 i baksetet:( Vi synes det var en kjempe god ide nemlig!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
